En veiviser innen undulatoppdrett

Første bud når man skal yngle med undulater, er at man har forsikret seg om at man har èn av hvert kjønn! Noen tror de har en av hvert kjønn, men så viser det seg ikke å være tilfelle.. Som hovedregel har hunner brun vokshud og hanner blå. Vokshuden er det lille stykke hud, også kalles ceren, som ligger over nebbet, det som utgjør nesepartiet hos undulaten.

Det fins imidlertid unntak fra regelen, i varieteter der hannen f.eks. er albino/lutino eller broket, der kan hannens vokshud være annerledes, enten lys lilla/rosa eller broket. Hunnens vokshud skifter i takt med hennes hormonelle forandringer, alt fra lysblå/beige/hvit til brun, og en hunn som er ynglevillig, vil typisk være mørkebrun på vokshuden/ceren.  

Annet bud når undulatene skal yngle, er at man sikrer seg at undulatene er gamle nok til å yngle. Undulater som skal yngle for første gang, bør være rundt et år gamle. I noen tilfeller viser de stor vilje og modenhet litt tidligere, og da kan man kanskje vurdere at de skal få lov ved minimum 10 måneders alder.

Undulatene er faktisk kjønnsmodne når de er 4-5 måneder gamle. Det betyr imidlertid ikke at de er klare til å settes i hekk. Det ville være det samme som å la 13-14 år gamle jenter få barn. Fuglen vil mangle både fysisk og psykisk modenhet som den trenger i rollen som forelder, skjelett og knokler trenger lenger tid på å bygge seg sterke, og fuglen vil kanskje aldri oppnå sitt fulle potensiale og størrelse. Derfor bør man vente til fuglen er rundt et år gammel, da regner man den som fullt utviklet og klar for den krevende oppgaven det er, å stifte familie og oppdra små undulatunger.

Det er også vigtig at undulatene heller ikke er for gamle. Hunnene har litt kortere ”fartstid” enn hannene, og en hunn bør ikke yngle når hun passerer  4-5 års alder. Det er imidlertid litt delte meninger her, og man bør i hvertfall vurdere fuglens helse og allmentilstand.

Når undulatene skal yngle, anbefales det at man setter dem sammen parvis i ynglebur. Felleshekk anbefales ikke, da det fins alt for mange eksempler på at det har gått galt. Paret trenger fred og ro fra andre fugler, for å konsentrere seg om oppgaven det er å lage unger. Et hekkebur bør, som alle andre undulatbur, helst være rektangulært, og av en viss størrelse. Det er ikke nødvendig med masse leketøy. I hekkeburet bør imidlertid være følgende: Kalk-/jodblokk, sephiaskall og mineralstein.  

Det er viktig med gode pinner i et hekkebur. Dette for at undulatene skal få godt grep under parringen. Pinnene kan skjæres til med hakk så de passer imellom sprinklene, evt. festes godt med plaststrips, bare de er solide og stødige. De bør være av en god tykkelse, og undulaten bør ikke kunne gripe rundt den. Men litt variasjon på de forskjellige pinnene i buret er bra også her.

En ting som er vigtig for et ynglende par, er lysforholdene. Innendørs fugler blir jo frarøvet en viktig ting, nemlig sollys, som de trenger for å danne det viktige D-vitaminet i kroppen. D-vitaminet er med til å bygge opp kalsiumnivået i kroppen, noe som er spesielt viktig i yngleprosessen, når hunnen bruker kalsiumet til å produsere egg. Derfor er det viktig å prøve å tilføre sollys tilbake til fuglene, og det kan man ved hjelp av en såkaldt Birdlamp, som fås kjøpt i velassorterte dyrebutikker eller Internettbutikker. Disse birdlamp’ene danner de viktige UVA og UVB strålene. Den må ikke forveksles med UV-lamper for reptiler, da disse ikke inneholder den riktige mengde UV-stråler som fuglene trenger, i en høyere dose enn hos reptiler. En sånn birdlamp bruker 20 watt og man skrur den i en vanlig lampe med hull for tykk sokkel.

Redekasse for undulater bør ha en tykk og god bunn i tre, og ha ei god grop for eggene. Gropa er vigtig, da hunnen ellers risikerer å ligge for tungt på egg og unger, noe som bliver antatt kan være skyld i utviklingen av såkaldte ”svømmere”, unger med strittende ben. Hullet til kassa bør ikke sitte for lavt, da hunnen dermed lettere risikerer å rive med seg et egg eller en unge på vei ut av kassa. Pinnen som følger med de kjøpte kassene kan med fordel skiftes ut med en hjemmelaget pinne som er mer ru, som man fester med en skrue og bolter på innsida.

Redekassa anbefales hengt opp ved en av buråpningene på utsiden av buret. Det bør være lett å komme til for å åpne kasselokket når man skal sjekke egg eller unger, samt for rengjøring.

I kassa fyller man i godt med flis, gjerne to-tre håndfuller, noen fyller også i mer. Hunnen vil, når hun inntar kassa, begynne å rydde den og bære ut flisen. Da skal man ikke legge i mer, for så vil hun bare fortsette å rydde. Noen hunner lar det ligge igjen litt flis, andre rydder nesten helt tomt og foretrekker bar bunn å legge eggene på. Det er viktig å la hunnen få lov å bestemme hvordan hun vil ha det.

Kosten er viktig for ynglende undulater. I naturen, i den australske villmark hvor undulaten kommer fra, yngler undulatene etter at regntiden har vært, når det er rikelig med føde å finne i naturen. Dette gjør at de kan få 3-4 kull etter hverandre. Imidlertid vil dette påvirke levetiden til de ville undulatene mye, de lever ikke så lenge.

Man anbefaler gjerne å la et par få to kull pr år, evt maks tre, og så med en lang pause etterpå, hvor fuglene kan hente seg inn igjen og bygge opp reservene.

Hos oss her i fangenskap har vi mulighet for å gi optimale yngleforhold året rundt, og vi er ikke begrenset av naturens regntid. Når vi pøser på med masse grønt/frukt, spirer eller ekstrafór til undulatene, vil dette inspirere dem til å gå i gang med å yngle. På menyen bør stå følgende:

Basisfór, som består av enten en god frøblanding eller pellets, alt etter hva man pleier å fóre med. Alltid tillgang til friskt vann. Variert utvalg av grønt/frukt med hovedvekt på grønnsaker. Eksempler på gode grønnsaker og frukter er brokkoli, gulrot, selleri, persille, paprika, søtpotet, mango, papaya. Eggefór eller kraftfór, som er en mer proteinholdig blanding kan/bør man gi som ekstra tilskudd til ynglende undulater. Noen velger å servere spirede frø under hekkinga, det er god og næringsrik mat, men bør tilberedes og serveres med største forsiktighet, da det også fort kan bli surt og dermed skadelig for fuglene.  

Eggleggingen starter gjennomsnittlig etter ca 10-14 dager etter at paret har fått kasse. Noen ganger også før, mens andre ganger tar det lenger tid. Det som setter i gang eggproduksjon hos hunnen, er kassens lune mørke, hvor hun oppholder seg mer og mer etter at hun har ryddet kassen for flis. Noen hunner velger å la det bli liggende litt flis, andre liker å legge eggene på helt bar bunn. Når så hunnen er gått i gang med eggeløsningen, vil man kunne se at undulatene parrer seg gjerne mange ganger daglig. Det er jo en fordel at de parrer seg mange ganger, men faktisk kan en eneste parring befrukte alle eggene hos hunnen. Hannens sæd kan overleve inne i hunnen så lenge at alle egg befruktes.

Et typisk scenarie er at hunnen, når hun er begynt å oppholde seg i kassen om natten, kommer ut på pinnen om morgenen, slipper morgenbomben, strekker seg litt, og så skal der parres! Og så er det fluks inn i kassen igjen.

Selv om der kommer egg, er det ikke sikkert at de er befruktet. Spesielt hos førstegangshekkende kan det ofte være tomme egg. Man kan belyse eggene når de er 4-5 dager gamle, dersom de er befruktet, vil man kunne se fine, tynne blodårer inne i egget, samt en liten rød klump som pulserer der inne, dette er hjertet til babyen. Man skal ha en god skarp liten lykt for å kunne se dette, og selvfølgelig utvise stor forsiktighet når man lyser. Det er ikke nødvendig å ta opp egget fra kassen, man kan holde eggelyseren ned ved siden av egget i kassen, så vil man kunne se det. Er egget bare lyst og gjennomsiktig, er det enten for tidlig til å kunne se, eller så er det ubefruktet.

Det er ikke alle hunner som begynner å ruge med det samme. Mange hunner starter først rugingen etter at egg nr 2 er lagt, dvs etter to døgn. Dette vil i så fall bety at de to første vil klekke samtidig. Enkelte ganger går det også lenger tid før hunnen går i gang med å ruge. Faktisk fins det eksempler på at egg kan ligge i opptil en uke uten at bli ruget på, men allikevel gi unger. Men dersom hunnen først er gått i gang med å ruge, så er prosessen påbegynt, og så må hun ikke stoppe rugingen.

Enkelte ganger kan man bekymre seg for om hunnen har oppgitt rugingen, og at hun er for lenge vekke fra eggene. Det kan hende at man føler på dem og at de er kalde. Man skal imidlertid ikke gi opp; det har kommet unger ut av kalde egg også. Noen hunner har åpenbart små perioder der de er litt fraværende, kanskje har de opplevd noe som har stresset dem, for så å gjenoppta rugingen.

Det er viktig at man lar hekkende undulater få den ro de trenger, og ikke forstyrre de unødig. Det er forskjellig hva som oppleves som stressende, det beror på hvor tamme og trygge de er i forhold til én. Man må selv vurdere sine undulater.

Noen oppdrettere velger å sette et lite nummer på eggene for å holde kontrollen. Det er ikke nødvendig å gjøre det, men velger man å merke dem, så vær sikker på å bruke en tusj som er vannbasert og ikke spritholdig.

Når hunnen ligger på egg, vil hun etterhvert utvikle et bart området nede på maven, den såkaldte rugepletten. Hun napper av seg dun, for å komme så tett på egg og senere unger, som mulig, dette for å avgi mer kroppsvarme.

Farens oppgave i eggleggingsperiode er å spise for to, og oppvarte kjæresten så godt han kan. Da sitter han gjerne på pinnen utenfor kassen med hodet inn, der han gylper opp fór til henne. Mange hanner går også inn i kassen og ligger side om side med hunnen, fórer henne og pusler om henne der inne. Det er veldig hyggelig å høre på koselydene de lager sammen der inne, når de ligger og småpludrer sammen!

Det er imidlertid ikke alle hunner som liker eller aksepterer at hannen kommer inn i kassen. Noen hunner vil gjerne ha kassen for seg selv, og kan skjelle voldsomt ut, dersom hannen prøver å komme inn.

Ofte er dette en veldig kjedelig periode for hannen, og spesielt førstegangs fedre kan virke litt desperate etter å komme ut av fangenskapet i denne perioden.

Etter ca 18 dager klekker det første egget, dersom det er befruktet. I opptil et helt døgn før det klekkes, vil man kunne høre banking fra egget, samt ungens spede små pip, det kan ofte ligne små klikkelyder. Jo nærmere klekkingen det kommer, jo mer aktiv blir hakkingen og pipingen. Ungen piper for å vekke instinktene hos mor og far, den sier ”hjelp meg, nå kommer jeg!”

Den lille ungen har noen ganger sort farge på nebbet, evt også på neglene. Det er helt normalt, og betyr, at ungen har en sterk mørkfaktor, og får en veldig mørk kroppsfarge etterhvert. Hvorimot hos f.eks. albinounger eller lyst fargede undulater, vil det lille nebbet samt neglene være helt lyst. Ungen er som sagt født blind, men man kan se øyeeplene, som oftest helt mørke/sorte under den tynne huden, men hos enkelte andre varietéter er fargen lysere, og hos albinoer ser det nesten ikke ut som det er dannet øyne i det hele tatt, men det er det. Og disse vil være røde som rubiner, når ungen ved 4-6 dagers alder begynner å åpne gluggene.

Det er moren som mater ungen den første tiden.
Kun moren er i stand til å danne denne tynne føden, som kalles kromelk, som ungen har behov for når den er så liten. Det er helt tyntflytende velling, og man kan se når ungen har fått mat, ved at dens kro (matposen under halsen) blir fylt med dette hvite. Det er også normalt å se noen luftbobler i kroen hos ungen, der svelges også litt luft under matingen. Moren legger ungen over på ryggen når hun mater den. Etterhvert som ungen blir eldre, mates de i mer oppreist stilling. Matingen av ungen foregår med et par timers mellomrom når den er så liten, etterhvert som ungen vokser blir intervallene lenger. Dette vil si at om der kommer 5-6 unger i et kull, så har moren rikelig å se til, når alle ungene skal ha mat. Hannen på sin side har det travelt med å spise, og går i skytteltrafikk mellom matfatet og kassa, hvor han gylper opp mat til hunnen, som hun så videreformidler til ungene; hvor hun danner kromelk til de helt små, og ellers tilpasser konsistensen etter ungenes alder. Når ungene vokser litt, er det normalt at faren er med å fóre ungene ved at han går inn i kassa og deltar i barnestellet der. Etterhvert som ungene vokser, vil de sitte i åpningen i kassen for å tigge mat fra far utenfor.

Det er lurt å holde litt øye med kroa på ungene, og forsikre seg om at de får mat. Noen ganger kan man forbløffes over hvor stor kroa kan bli, og det kan virke som om de får for mye mat, og nærmest holder på å sprekke. Etter en sånn omgang med mating vil ungene bare sove, og virker nærmest bevisstløse fordi de kan synes overfóret…Imidlertid er det ingen grunn til bekymring over det, det er kun et sunnhetstegn, og tegn på dyktige foreldre.  Jo mer mat ungene får, jo bedre er det.

Det er også normalt at kroa noen ganger er mer slunken. Det er viktig for ungens fordøyelse at kroa blir helt tømt en gang i døgnet. Normalt blir den det i løpet av natten, og viss man kikker tidlig i kassen om morgenen, kan det noen ganger hende at ungene ikke har fått så mye mat ennå. Så er det lurt å ikke forstyrre foreldrene så mye, men la de få gjøre unna det viktigste morgenstellet. Når ungen begynner å få en del dun på, omkring 10 dagers alder og oppover, så er det ikke så lett å se kroa lenger, og man kan komme til å tro at ungen ikke har fått mat. Noen ganger så bekymrer man seg unødig der. Unger som virker aktive og som piper mye etter mat, er sunne unger. Det er først om en unge virker veldig apatisk og trett hele tiden, at man trenger å bekymre seg.

Det er hardt arbeid for mor og far med små unger i kassen, og det er viktig at man hele tiden er oppmerksom på at der er rikelig mat i beholderne, og generell overflod. Blås skallet av frøene, se til at der er friskt kraftfór, enten hjemmelaget eller butikkjøpt, pøs på med mye og variert grønt. Hannen kan virke nærmest desperat etter mat, det er han også, så det er vår oppgave som oppdretter å sørge for at der er mest mulig å ta av, i dette harde arbeidet som foreldrene har. Det er normalt en slankende periode for undulatparet og oppfostre et kull med unger, og de vil bruke mye av sine ressurser og tære på sin egen kropp for denne oppgaven. Derfor er det også sånn at yngel helt naturlig vil forkorte fuglens levealder noe.

Men det er viktig å ikke drive rovdrift på fuglene sine, og gi de lange pauser etter de er ferdig med å yngle. To eller maks tre kull i året, dette bør ikke overskrides. Det er normalt for et par å ville i gang med et nytt kull når det første er ferdig. Noen ganger også før ungene har forlatt kassen. Og viss foreldrene virker i fin form, så er det i orden å la de gå en omgang til sammenhengende. Etter runde to bør de imidlertid få en lang pause.

Undulatene pleier fint å akseptere at man undersøker kassen og håndterer ungene. Imidlertid skal man alltid være oppmerksom på morens reaksjon når man forsiktig åpner kasselokket. Spesielt førstegangsmødre – og gjerne ikke-tamme undulater  – kan være veldig nervøse noen ganger, og så tåler de også mindre stress, det bør man ta hensyn til. Man må føle seg litt frem hvor mye inngripen det aksepteres.

Det man alltid bør gjøre, er å sjekke kassen daglig;  sjekke at det ikke har skjedd noe dramatikk i løpet av natten, om ungene får mat,  sjekke nebb og negler på ungene. Man sjekker også kassens fuktighet, om det skal legges i mer flis osv. Når man åpner kasselokket, bruker moren vanligvis å gå pent ut av kassen og vente enten på pinnen utenfor, eller benytte anledningen til å få strekke litt på vinger eller kanskje nippe til noe grønt eller annet snadder, eller få litt kos av kjæresten.
Noen ganger vil hunnen slett ikke gå ut, selv om man forsiktig prøver å banke på kassen eller åpner kasselokket. Det hender at en oppdretter rett og slett må løfte opp moren og flytte henne, for å komme til ungene, så standhaftige kan enkelte mødre være, men det er vel heller sjelden. Så kan man fort ta opp en unge, sjekke den og kose litt med den. Det behøver ikke være lenge av gangen med hver unge. Når ungene er små, bør man være kjapp med å løfte dem og legge dem ned igjen.

Når ungene kommer, vil det etterhvert bli mye skitt i kassa.
Det er nødvendig å renske opp på bunnen noen ganger, spesielt dersom det er mange unger. Enkelte ganger kan det bli så skittent og surt miljø, at man også bør skifte redekasse i løpet av yngleperioden.
Normalt kan det være lurt å fjerne de verste skittklumpene og legge i litt mer flis ca hver 3. dag. Da kan man ta opp ungene en og en og legge de over i ei lita kurv eller en eske, mens man kjapt skraper opp og fyller på frisk flis, og så ned igjen med ungene. Moren pleier å akseptere dette greit om man gjør det kjapt og effektivt, mens man samtidig godsnakker litt. Vil man skifte ut hele kassa, bør man på forhånd ha laget i stand en identisk kasse, så forskjellen blir minimal. Den har man gjort klar med flis i, mens man så hekter av den gamle, henger opp den nye, og legger ungene i, en etter en.

En ting som er lurt og viktig å sjekke, er ungenes negler. Får de mye skitt på de små neglene, kan det føre til deformitet, derfor bør man på veldig skitne negler vaske forsiktig av med lunkent vann, men være veldig forsiktig så man ikke kommer til å rive av selve den lille neglen.