 |
|
|
 |
|
|
|
 |
Safir - søte blå jenta mi.
Tekst kommer snart...
Ninni - min helt spesielle umistelige fuglejente..
Søte Ninni...
Det har gått lang tid siden du døde nå. Den 11. november 2008 sovnet du inn hos dyrlegen.
Jeg har ikke orket å skrive minneord til deg, det har vært for vondt. Å miste deg var det største tap jeg har opplevd. Du var min enestående og helt spesielle lille jente, du var mors jente, Ninni. Min lille, lyseblå Ninni... Aldri har jeg opplevd et sånt bånd til en annen fugl, som jeg hadde til deg!
Du bergtok meg fra første stund jeg så deg. Du var det nydeligste vesen jeg hadde lagt øynene på, der du satt i butikken i Bergen, og skilte deg ut sammen med alle de andre undulatungene du satt sammen med. Det var ikke meningen min å skaffe flere fugler da, men du kom med meg hjem, jeg kunne ikke gå i fra deg!
Da var du en liten jente på 6½ uke. Du ble raskt en tam og fortrolig liten jente. Du elsket å sitte på skulderen min. Du satt på dusjstanga når mor gikk i dusjen, i en liten lomme på forhenget likte du å sitte å kvitre. En gang hoppet du ned på skuldra til mor, men falt på gulvet og ble dryppende våt. Mor fisket deg opp og fikk satt deg et tørt sted. Du elsket å utforsket baderomsskapet til mor. Innimellom alle saker og ting der inne likte du å gjemme deg... du søkte etter gjemmesteder, det gjorde du alltid.
Den tiden vi bodde sammen i Bergen, har jeg ofte savnet. Du var så lykkelig der, Ninni. Det var deg, Simba og mor. Så flyttet vi til Danmark. Bare to uker etter, hadde du en ulykke, der du brente deg og fikk revet bort alle klørne på begge bena.
Du ble bra igjen, men jeg har aldri stoppet med å klandre meg for ulykken, som burde vært unngått. Det kostet deg alle klørne, de måtte du klare deg uten resten av livet ditt.
Utover ditt handicap, var du mye plaget med krokatarr og oppkastninger, og mange ganger pleiet jeg deg, hvor du fikk medisin og kom og satt på skuldra mi eller hånda, mens vi bare satt stille sammen og mor gråt sammen med deg. Du visste at jeg ville hjelpe deg.
Du hadde et kjempeinnstinkt etter å yngle...du ville bygge rede, legge egg, passe små babyer. Det var ditt store kall, og du var så lykkelig, når mor lot deg få lov!
Du fikk mange fine babyer, Ninni. Fire flotte kull fikk du lov å oppfostre sammen med din elskede Lucky.
Lucky ble helt i fra seg når du døde... han fløy fra det ene sted til det andre, mens han ropte høyt på deg. Han var så fortvilet og desperat, når han ikke fant deg. Dere to var så sammensveiset, dere fløy alltid sammen, og satt ellers å nusset og koset med hverandre, når du ikke satt hos mor, da.
Du var jo stadig mors pike, selv om du hadde en kjæreste. Du hadde en vane med å hoppe nedi blusen min, som den naturligste ting i verden! Der nede var det varmt og lunt og mørkt, et potensielt rede... noen ganger kom du kravlende ut av ermet, før du forsvant inn igjen.
Ninni. Din trang til å yngle gjorde at jeg valgte å ta deg med til dyrlege for å få en hormonsprøyte. Jeg gjorde det fordi jeg trodde det ville være bra for deg Ninni, jeg ville bare hjelpe.
Jeg har lurt på om det var det som gjorde deg syk... For noen måneder senere hadde du en tumor på eggstokken. Og da det kort tid etter spredte seg, ble det besluttet at det beste for deg var å sove inn. Det var helt ubeskrivelig vondt å skulle gi slipp på deg!
Jeg klandrer ennå meg selv, og føler at jeg var dum som valgte å la deg få hormonsprøyte. Det er kanskje ikke så bra å tukle med naturen. Kanskje hadde alt vært annerledes viss vi hadde latt det være.. kanskje, kanskje... Det blir spekulasjoner, uansett.
Jeg kommer aldri til å glemme blikket ditt Ninni, siste gang du så på meg. Hos dyrlegen etter du hadde fått sprøyta, holdt jeg deg mens du ble rolig. Da vendte du hodet og kikket opp på meg, og vi hadde øyenkontakt lenge. Du ville ikke slippe blikket mitt. Jeg tror du sa farvel der. Jeg tror også du sa at du elsket meg. Og at vi skal treffes igjen en dag. Du var helt rolig Ninni, og jeg tror du var trygg fordi jeg holdt deg. Stille gled du vekk fra meg.
Nå er det gått 16 måneder siden du døde, en kald og blåsende november dag. Stadig kan jeg høre din lyse, kvitrende stemme hviske mot øret mitt. Jeg kommer aldri til å glemme deg Ninni. Du var og er, min egen lille pike.
Gullet... min lille engel
Så var du borte, like stille som du kom.
Gullet, min egen lille engel på jord. Så guddommelig vakker, med en utstråling som kunne smelte selv det hardeste hjerte.
Du kom til verden mot alle odds. Unnfanget av to fugleforeldre som ikke hadde noe sted å legge egget sitt. Men hvor jeg fikk oppleve å være jordmor for det lille egget som Ninni la i min hånd. Det var deg, Gullet. Du fikk livet i gave. Ditt lille egg ble oppfostret hos et annet par som hadde redekasse og mulighetene til å gi varme og gode livsvilkår. Da du kom ut av egget, var det et mirakel. Du var en helt spesiell liten baby. Jeg elsket deg fra første stund, og du var så spesiell for meg fordi jeg hadde fått ta imot deg på denne måten, og du fikk muligheten til å vokse opp.
Du vokste opp og ble en vakker, vakker blomst! Så nydelig, at alle som så deg kommenterte hvor vakker du var. Du hadde en stille og vennlig utstråling, du var den snilleste og søteste jente. En lys og vakker godhet preget deg. Du viste tidlig at du hadde et stort beskytterinstinkt overfor de små babypippene som kom her i huset. Og derfor tenkte jeg at du nok ville bli en fantastisk mor en gang, for dine egne små. Det fikk du aldri oppleve, Gullet mitt.
Du var så kontaktsøkende overfor meg, din matmor. Det var liksom du visste at jeg var med til å gi deg livet. Du kom ofte og søkte meg, ville sitte på armen min sammen med de tammeste, Simba og Prince. De forsto ikke helt hvorfor en jente kom og satte seg der sammen med dem, guttene. Mors guttekjærester. Men du ville være med. Du ville også være der sammen med mor.
Mange ganger satt du lenge i vinduet og kikket ut på livet utenfor. Du elsket å sitte der lenge, så stille så stille, og se på alt. Du var så stille og rolig av vesen. Så god å ha i flokken. Gullet...du skulle ha fått så mange, mange år ennå....hvorfor ble du tatt fra meg så ung? Bare 1½ år gammel.... Det er så urettferdig...livet er så urettferdig mange ganger.
Det er så vondt å tenke på den siste tiden din Gullet. Du ble så syk. Dyrlegen som så på deg første gang, mente at det ikke var så alvorlig, og sendte oss hjem, uten at det ble tatt røntgen av hevelsen din. Jeg ba om det, Gullet, men det ble ikke gjort. Dyrlegen var fuglekyndig, som det heter, hun visste mye om sånne som deg. Hvorfor gjorde hun ikke de nødvendige undersøkelser, så hadde du kanskje levd nå? Det er så bittert å tenke på. Så når vi kom tilbake der bare to uker senere, så var du i realiteten døende, og det var ikke noe som kunne gjøres for å redde deg.
Gullet, dine siste dager var du spesielt søkende overfor meg. Du kom hen til munnen min, ba om mat, ba om hjelp. Du var så desperat. Det var da jeg oppdaget hvor syk du faktisk var. Du var blitt så tynn, og nå kunne du ikke skjule smertene. Du hadde så vondt, så vondt, og jeg kunne ikke hjelpe deg! Det gjorde meg så vondt, Gullet mitt. Du klarte ikke å spise, du var sulten men du klarte ikke å ta til deg noe, det var uutholdelig for deg å være noen steder. Jeg fikk time hos dyrlegen igjen så fort som bare mulig, den samme "flinke" dyrlegen som så på deg bare kort tid før og sendte deg hjem igjen. Nå var det ingenting å gjøre! Det vonde i kroppen din hadde fått overtaket, og det beste vi kunne gjøre for deg nå var å gi deg fred.
Du sovnet inn i hendene mine. Jeg så smerten i øynene dine da du dro, det gjorde meg så vondt og jeg gråt og gråt. Det var så unødvendig og så urettferdig, følte jeg, at du ble tatt fra meg. Du skulle ha vært reddet, ungen min. Lille ungen min....
Du var liksom en liten engel, som kom så stille, og dro like stille. Jeg håper du vet at mor elsker deg så høyt, så høyt. Mor vil aldri glemme deg. Du har alltid en plass i mitt hjerte, Gullet.
Daizy... min vakre grå jente
Kjære, snille Daizy....
Jeg savner deg så sårt, vennen min.
Det er mye fuglekvitter her i huset vårt. Mange glade fugler, som leker, flyr og hygger seg med oss mennesker og med hverandre.
Men en fugl mangler.... en viktig plass er tom. En vakker stemme har stilnet. Du kvitrer ikke mer, Daizy. Du er borte, for alltid.
Aldri skal jeg få høre din glade og opprømte stemme, dine sorte, uutgrunnelige øyne når du kikket skjevt opp på meg. Glimtet i disse øynene, "smilet" omkring ditt nebb. De store engelske gripeklørne som noen ganger tok fatt om min arm eller min hånd. Nebbet ditt som forsiktig og søkende utforsket mitt kinn, eller laget pene frisyrer i mitt hår. Hvordan du pleide å riste så glad på halen, når jeg gikk hen til deg og snakket med deg.
Hvordan du gikk fullstendig amok i badevannet, du var den første som kom og den siste som forsvant, når badekaret kom frem.
Kjære snille Daizy...du var en fantastisk mor for de ungene du fikk. Og ikke minst, en fantastisk adoptivmor for lille baby Lukas, som ble lagt ned til deg, kald og halvdød, etter å ha blitt kastet ut av et annet par's kasse. Du fikk varme og liv i Lukas igjen. Også et annet fosterbarn tok du deg av på beste måte, nemlig lille Gullet. Du var den kjærligste mor, og den beste kjæreste for Mini.
Daizy, du hadde kjærlighet i ditt liv. Du var en høyt elsket fugl, både av Mini, ungene dine Nellie og Carly, også de andre fuglene elsket deg. Jeg elsket deg, Daizy.
Du hadde også en helt spesiell plass i matfar's hjerte.
Ingen fugl kan noengang erstatte deg.
Jeg ble nødt til å slippe deg, Daizy. Du ble mer og mer handikappet, pga din voksende bukbrokk. Du viste mer og mer hvor plaget du var av den. Når jeg den siste tiden spurte deg hvordan du hadde det, kunne jeg se svaret i dine øyne. Da visste jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte gi deg fri. Selv om det gjorde meg så vondt, så vondt.
Jeg håper du forstår hvorfor, Daizy. Jeg tror du vet.
Jeg kommer aldri til å glemme den siste gang jeg så deg sammen med de andre fuglene i volieren, den siste gangen du tok deg en lur der i buret, med hodet sånn halvveis bøyd tilbake som du pleide, før jeg ble nødt til å vekke deg fordi det var tid, tid for å gå.
Jeg glemmer aldri den turen vi gikk sammen, det var deilig solskinn, du lå nede i transportkassa og kikket opp, opp mot lyset og solstrålene, den friske lufta som du kjente kanskje for første gang. Jeg stoppet med deg under et tre på vei til dyrlegen, der sto jeg med deg mens jeg tok inn disse siste minuttene vi hadde sammen, og du for første gang fikk føle friheten der ute.
Jeg håper dette var en forsmak på det gode livet som ventet for deg, der i fuglehimmelen.
Du sovnet inn i hendene mine. Jeg kysset deg farvel, mens hjertet verket og tårene trillet.
Du ble begravet i parken, på et stille sted, ved siden av Nelle.
Jeg glemmer deg aldri, Daizy min.
Du var virkelig en solstråle i livet mitt.
Nelle - så vakker og så god
Du var vår første fugl...og starten til det hele
Kjære Nelle....min elskede lille fugl...
Den 31. mai 2007 dro du fra oss. Etter fire år sammen med oss, var din reise her slutt. Du ble ikke gammel. Kun litt over fire år fikk du leve. Så altfor kort.
Da forlot du livet på jorden hos menneskene du hadde bodd hos, samt alle fuglevennene dine. Du svevde opp fra den syke kroppen din, som vi hadde prøvd å hjelpe med kjærlighet og omsorg og medisin....men som ikke ville fungere mer. Du ble løftet høyere, og høyere...helt til du så lyset som lokket langt der oppe, det kallet på deg. Du dro til lyset. Du kunne ikke kikke tilbake på menneskene som satt og gråt der nede. Du måtte forlate oss, legge alt bak deg. Det var deg det handlet om nå. Din reise. Ingen kunne følge deg.
Nelle. Jeg håper du fant frem til lyset. Og at du nå flyr omkring der oppe i fugleparadis. Der er det masse deilige trær med gode grener å sitte på, å gnage på. Friske planter og blomster, et yrende fugle-og dyreliv. Et virkelig paradis! Der er ingen smerte. Alt er bare godt.
Kanskje kikker du ned til oss, dine mennesker og dine gamle fuglevenner - vi savner deg så forferdelig alle sammen. Her er så tomt uten deg. Flokken vil aldri bli den samme uten deg. Du var den første fuglen vår, Nelle. Starten til hele vår etterhvert store flokk. Du var selve Alfa-hunnen. Likevel så god og mild. Den snilleste av dem alle. Nelle... jeg kan ikke forstå at du er borte! Du har alltid vært her.
Nelle, du må ikke glemme oss... din gamle matmor, som elsket deg så høyt. Jeg glemmer aldri deg. Du er i hjertet mitt, Nelle. Der kommer du alltid til å være.
|
|
|
|
|
Hej!
Prøv at lave din egen hjemmeside ligesom mig!
Det er nemt, og du kan prøve det gratis
ANNONCE
|