Lille Blå's historie - www.undulatliv.dk

Undulatliv

Antal besøg:

Blå undulat på rømmen

En dag i august 2006 ringte telefonen.
En dame hadde fanget en blå undulat i haven sin. Hun hadde så ringt en dyrlege, som hadde gitt henne mitt nummer. Ettersom jeg selv hadde mistet en blå undulat noen uker tidligere, hadde jeg blant annet kontaktet en masse dyrleger i området i tilfelle de skulle bli kontaktet fra noen som hadde funnet en fugl.Da denne damen ringte meg med en funnet fugl, fikk jeg selvfølgelig både hjertebank og forhåpninger...men det viste seg at det dessverre ikke var min fugl (Filip), derimot en annen flott blå fugl som var kommet bort fra eieren sin.
Ettersom damen som fanget ham, ikke hadde noe fuglebur, ble det bestemt at jeg skulle passe ham, inntil vi forhåpentlig klarte å spore opp hans rette eiere.
Jeg annonserte mange steder, men ingen meldte seg. Og tiden gikk.

En liten bortkommen undulat gutt bare noen timer etter han kom hjem til oss. Først fanget i haven til en dame, deretter hentet noen timer senere av oss, kjørt hjem med oss i bil, og plassert i dette eneburet i stuen vår. Sikkert både ensom, redd, forvirret, trett og sulten.

Lille Blå forenes med flokken

Etter noen dager hos oss, begynner Lille Blå - som jeg kaller ham i mangel på noe bedre - å bli oppmerksom på at det er andre fugler i stua. Han har liksom ikke brydd seg med dem inntil nå, antagelig fordi han har vært for utmattet og trett.
Men da volieren med de andre står i samme rom, er det jo mye lyd rundt ham. Nå er han plutselig mere oppmerksom på dem, og svarer dem når de roper.

Vi bestemmer oss for å la dem få møtes.
Lille Blå får komme ut å flyve, og de møtes utenfor burene. Det går bra, det eneste vi oppdager er at Lille Blå er dårlig til å fly. Det vil si, han flyr veldig sakte, og blir andpusten i luften med èn gang, så det blir kun korte flyturer før han må lande et sted.

Etter en stund blir det naturlig for ham å følge etter de andre, når de flyr inn igjen i sitt store bur. Der setter han seg med det samme ved siden av vår lille Chip, som om de to er gamle kjente. Og de har siden vært som Knoll og Tott, de er bestekompiser og holder sammen i tykt og tynt!
Lille Blå finner seg fort til rette i det store buret.

Chip til venstre, Lille Blå til høyre.

Lille Blå adopteres.

Det går et par måneder.
En dag ringer telefonen igjen. En ny blå undulat er funnet...Ikke vår denne gang heller, men også denne tar vi vare på her en kort stund.
Det blir bestemt at Lille Blå og den andre blå rømlingen skal adopteres sammen. Ingen av dem er jo våre, og det var aldri meningen at vi skulle ha flere fugler, vi har jo så mange nå og har begrenset med plass. Jeg tenkte at disse to rømlingene kunne få det godt sammen i et felles hjem.
Men det skar meg i hjertet, å skille Lille Blå fra sin beste venn Chip, og det nye hjemmet han var blitt så fortrolig med...
Men det var sikkert til det beste tenkte vi.

Cirka en uke senere fikk vi mail fra adoptivhjemmet. Det gikk dessverre ikke så godt med de to sammen, og familien lette nå etter et nytt hjem til Lille Blå, som var den minst tamme av de to.
Så var saken klar; jeg orket ikke tanken på at han skulle til enda et nytt hjem! Dermed ble det bestemt at han skal tilbake hit. Lille Blå kom hjem igjen! Vi diskuterte litt frem og tilbake, men det ble klart for både min kjæreste og meg, at Lille Blå hører hjemme her hos oss nå. Vi føler ømhet for denne lille fuglen og har blitt glade i ham.
Han har vært gjennom så mye. Jeg vil ikke at han skal utsettes for miljøskifte og forvirring flere ganger. Sånn gikk det til at Lille Blå fikk et permanent hjem her hos oss

Hvordan kan en liten fugl vite hva menneskene tenker på. Han vet ikke at vi har bestemt at han skal bli hos oss for alltid. Lille Blå sitter kanskje her og lurer på hvor lenge han skal bli her denne gang? Nå har han vært hit og dit, blitt pakket inn i reise kasse og bur, reist med bil hit og dit, nye mennesker, nytt hus flere ganger, hva blir det neste?

Lille Blå begynner forsiktig å blomstre..

Lille Blå var veldig glad for å være sammen med Chip igjen, gjensynsgleden var stor hos dem begge! Men den første tiden etter at han kom tilbake til oss, var han reservert og skeptisk. Han ville ikke ut av buret sitt. Når de andre fuglene kom ut for å fly, satt Lille Blå igjen. Det var nok tryggest der inne. Han visste ikke hva han kunne forvente seg. Han var forvirret.
Tiden da Lille Blå ble adoptert bort, var vi midt i en oppussing av leiligheten. Når han kom tilbake, var alt forandret her, fargen på veggene, møbleringen, nye rom å være i. Det hele var nok litt skummelt for ham.

Ukene gikk. Det ble opprettet faste rutiner og stabilitet. Vi kunne etterhvert se at Lille Blå ble litt tryggere. Han begynte å komme små turer ut av buret sitt. Det var spesielt Chip som trakk ham med. Han fant steder utenfor buret, der det var fint for en liten fugl å sitte. Vinduskarmene, en huske og noen tauringer som mor hadde hengt opp der, oppe på dørkanten mellom stue og spisestue, der var det god oversikt over begge rommene! Sakte men sikkert ble han tryggere og mer rutinert i å være utenfor.

Lille Blå sitter og slapper av i tauringen i vinduet.

Flørter med damene..

Lille Blå er etterhvert blitt gode venner med de andre guttene våre.
Kompiser alle sammen! Jentene har han imidlertid aldri vist noen interesse for. Men ettersom selvtilliten hans vokser, begynner han å oppsøke dem i tur og orden, og prøver å innynde seg som best han kan. Det er imidlertid ikke særlig vellykket. Mitt gjett er at Lillle Blå har vært enefugl tidligere, eller at han i hvert fall ikke har vært i nærheten av damer før. Han vet slett ikke hvordan han skal te seg, og har tydelige adferdsproblemer. Han er altfor voldsom, og blir derfor stadig avvist av jentene. Når han heller ikke forstår et nei, blir det en ganske oppvarmet og stresset situasjon for jentene, som blir jaget omkring av Don Juan Blå!

Jeg håper at dette er bare en midlertidig periode, og at han etterhvert blir mer rolig og harmonisk sammen med jentene, og lærer seg hvordan man behandler en dame! Jeg har også et lite håp om at han skal få en kjæreste en gang. Han ser ut til å være spesielt begeistret for Isabella...mens hun på sin side er ikke så glad for hans tilnærmelser. Men ting kan jo forandre seg. Alderen til Lille Blå er det ingen som vet. Men viss han ikke er for gammel, så kanskje det også kan bli små babyer på ham en gang, med den rette kjæresten?

Noen bilder

Lille Blå er blitt en undulat preget av glede og trygghet. Han flyr ofte omkring, og elsker den friheten han har. Han er blitt trygg på leiligheten vår og de andre fuglene, buret sitt, menneskene sine. Tam er han ikke, men jeg opplever en utvikling der han tolererer stadig mer nærgåenhet. Men det viktigste er at han er trygg!

Koser seg i tauringen. Sånn liker han å sitte i perioder, mens han snakker og snakker med seg selv.

Lille Blå - en glad gutt.

Februar 2007.
En liten oppdatering på Lille Blå's liv.

Den blå gutten vår blir stadig mer integrert i flokken og huset her. Han har oppnådd mye trygghet, og fremstår som en solid og glad gutt.
De problemene han hadde med å være overivrig og innpåsliten i forhold til jentene, har roet seg ned. Det var heldigvis bare en periode, noe han hadde behov for å teste ut. Pr idag kan han kommunisere med alle de andre fuglene, og de lever sammen i fred og fordragelighet.
Og så opplever jeg også at Lille Blå ikke er så redd for meg lenger heller! Og han blir tydelig glad og opprømt når jeg kommer bort til buret for å snakke med ham! Da begynner han å kvitre voldsomt for liksom å fortelle meg at han har det bra og trives. Han er også blitt så fin og blank i fjærene, og har lagt på seg litt. Rund og god, som en liten glad undulat skal være, synes jeg!
Jeg er sååå glad for denne fuglen. Og for at vi får lov å gi han stabilitet og trygghet og godt stell, så han kan være en lykkelig liten fugl.

September 2007.
En ny oppdatering på Lille Blå kommer her.

Nå har godgutten vært hos oss over ett år. Det har vært et godt år for ham. Han trives virkelig som plommen i egget, det er det ingen tvil om. Det har skjedd stor utvkling hos Lille Blå, og spesielt de siste 2-3 månedene.
Siden i sommer har hele flokken blitt meget aktive. Kanskje litt fordi det nå ikke har vært noen av dem som har vært i hekk på en stund; de er alle èn stor flokk nå. Og de har kommet mer ut å fly enn de gjorde noen måneder pga hekkingen, og har blitt mer sammensveiset. Lille Blå er en helt naturlig del av flokken, som følger de andre og flyr omkring. Det er fremdeles Chip som er hans nærmeste venn, men også de andre har han god kontakt med. En ting som spesielt utmerker seg, er hvor flink Lille Blå er blitt til å fly! Han har jo hatt problemer med pusten/lungekapasiteten, og orket veldig lite om gangen, kun korte strekninger. Men nå har han fått mye og god trening, og han flyr fantastisk godt, og i stor fart, gjennom de to store værelsene fuglene disponerer. Det er et flott syn å se hvordan han boltrer seg elegant i lufta, hvor han tidligere famlet seg frem på klosset vis!

En annen ting som har skjedd de siste par månedene, er at Lille Blå faktisk har fått mer trygghet på mennesker. Han følger nå de andre fuglene - også når de kommer og lander på meg eller min kjæreste. Det gjør de ofte når de er ute, og Lille Blå er med. Han kan også godt bli stående på hånden eller armen, selv når de andre har fløyet sin vei. Så undersøker og små-napper han litt i hud eller tøy. Det er virkelig et STORT fremskritt!