Fugler og mennesker - www.undulatliv.dk

Undulatliv

Antal besøg:

Mange hevder at man ikke kan holde en gruppe med undulater sammen som tamfugler. Kanskje kan man få èn, eller høyst to fugler tamme. Blir de flere, så søker de mer til hverandre og lite til menneskene, de blir nesten som villfugler, er det mange som forestiller seg.
Jeg tror nok det beror en del på hvordan man vil definere begrepet "tamfugl". Her i huset er det for tiden 20 undulater, og de er i hvertfall ikke ville! Jeg vil påstå at vi har en ganske tam flokk med fugler, selv om de er så mange. Ikke alle er like tamme enkeltvis, men som flokk framstår de som nærgående og glade i mennesker. Våre fugler lever i skjønn harmoni med oss mennesker som bor og ferdes i leiligheten. De er vant til oss tett på seg hele tiden. De elsker mennesker, og jo flere her er, jo bedre, virker det som! Når vi har gjester, så snakker undulatene mer og høyere enn noengang. De blir svært aktive, og man ser at de er glade og har det godt. Man kan også merke at de er spesielt glade for barn.

Noen mennesker tenker nok at for at en undulat skal kunne kalles tam, må man da kunne få klø den i hodet og helst holde rundt den! Noen fugler kan man sikkert gjøre dette med. Ingen av mine har imidlertid likt sånn håndtering, og jeg vil heller ikke overskride deres grenser eller utfordre dem på dette punktet, jeg synes heller ikke det er nødvendig. De er fugler, og fugler har et frihetsbehov, som er annerledes enn menneskenes. Det vil si, frihet til å til enhver tid kunne bruke vingene sine. Fri som fuglen, heter det jo i uttrykket. Når en fugl kommer og lander på ens hode, skulder eller hånd, så er det i trygghet om, at den kan fly igjen når som helst. Og det er jo en enorm tillitserklæring når fuglen kommer til èn. Jeg blir alltid like glad og forundret, hver gang det lander en liten pippipp på meg!

Hvor tamme og menneskekjære undulatene blir, beror en del på hvordan man forholder seg til dem, hvor mye tid man bruker på dem, og også litt på ens bosituasjon, tror jeg. Når man bor i en leilighet som vi gjør med fugleburet strategisk plassert i stuen, så kommer fuglene tettere på oss, enn om vi hadde hatt en enebolig med et eget fuglerom, for eksempel. Her er fuglene midt i blandt oss hele tiden. Selv bruker jeg mye tid på å snakke med fuglene, og snakke til dem. Når de er i buret sitt og vi menneskene er rundt dem i huset, går jeg ofte bort til buret og stikker hodet bort til sprinklene til dem. Da kommer de mot meg og vil kose og snakke.. Flokken er aldri glemt bort i en krok for seg selv.
Når de er ute og flyr, bruker jeg tid på å lokke på dem og snakke med dem, og det vi har sett her hos oss, er at de tamme fuglene har dratt de mindre tamme med seg, sånn at man kan oppleve å nærmest bli "overfalt" av mange fugler på èn gang! Og de tamme har vist veien til denne tryggheten som flokken etterhvert har fått på oss mennesker.
For eksempel har vi en liten fugl, Lille Blå, som ble funnet utendørs sommeren 2006. Han var en villfugl, som ikke stolte på menneskene. Lille Blå har gradvis oppnådd mer og mer integritet i flokken, og mer og mer trygghet i forhold til menneskene. Nå kommer han og lander på både arm, hånd og hode, og kan bli stående tilbake alene også etter at de andre har fløyet. Man blir fylt av takknemlighet og glede, når man opplever hvordan en engstelig liten fugl etterhvert blir en glad, trygg og harmonisk fugl!

Her kan man se to av koseguttene våre, Lukas og Simba, hvor de sitter fint på mors hånd!
Simba er min første fugl, født desember 2004. Han ble en riktig tamfugl. Han hadde også store talegaver som ung, men etterhvert som flokken økte, så sluttet han å snakke menneskespråk. Lille Lukas er vår yngste unge fra eget oppdrett, født mai 2007.

Her er lille albinojenta vår, Nikita, født januar 2007. Hun kan også godt sitte på fingeren, og liker å utforske hånd, hår, halsutringning, og ellers der hun kan henge seg fast på mennesker. Hun er en søt og blid liten jentepipp!

Her kan man se hvordan instinktene til en jenteundulat kommer til uttrykk. Ninni på bildet er ganske besatt av denne søkingen ned i blusen min. De andre jentene viser også samme tendens, helt fra de er små ungjenter, selv om de kanskje ikke er helt bevisst hva de søker etter. Men saken er altså at man må lete etter et godt sted til å stifte familie, for den som ikke visste det! Og nedi blusen til mennesket kunne jo være et egnet sted å legge eggene sine, kanskje? Ja, siden mor nå er så vanskelig å be om en redekasse!

Far i huset koser seg med fuglene. Han er også et populært juletre, når flokken er løs!

Fuglene liker å ta del i det som skjer i huset. Her er det Prince som gjerne vil hjelpe til med å skrive sms.

Hei vi heter Lucky og Ninni og vi er kjærester. Vi er foreldre til mange av de fuglene som bor her i huset. Og vi håper bare mor snart kommer med den redekassa si så vi får lov å lage noen flere! Det er liksom det som er meninga med livet, da, synes vi. Selv om mor nå påstår at det er viktig å slappe litt av og ha ferie også innimellom. Forstår ikke hva hun mener med det altså.

Hei jeg heter Mini, og her sitter jeg og slapper av på fingeren. Utrolig så behagelig sittepinne den er, egentlig. Varm, fast og samtidig myk, og passe tykkelse å sitte på liksom...er ikke så ille dette her, egentlig.

Daizy her er en dame som fortrinnsvis kommer på hånd når der er godbiter å få. Hun får komme når hun selv vil. Daizy er en engelsk undulat, og noen ganger faller hun ned når hun flyr, fordi hun er stor og tung. Da er det godt å la seg redde av menneskene, en hånd eller arm å hoppe opp på tas imot med takk!